hits

En litt annerledes julestemning

I år skulle du blitt 21, det rakk du aldri bli. Du ble bare 19.

I år skulle du blitt 23. Du ble bare 20.

I år skulle du blitt 26. Det rakk du aldri. Du ble bare 22

Jula er for meg ofte en litt tung greie. Ikke fordi jeg ikke liker jula. Tvert imot er jeg veldig glad i jula. Jeg elsker og samles hjemme med de jeg er glad i. Elsker å sitte på toget hemmat åt a`mor med Prøysen på øret og Østerdalslandskapet på utsida. Det er virkelig julestemning for meg.

Likevel er jula for meg også forbundet med en slags klump i magen. En klump som kommer over de som ikke er her lenger. For gode venner som døde så alt for tidlig.

Jeg tror jeg blir litt ekstra tynnhuda i desember. Alt skal liksom være så topp, så koselig og alle skal ha det bra. Selv blir jeg sittende med en slags tomhet. Ensomhet, kall det hva du vil. En følelse av at verden og folk bare fortsetter videre, mens gode venner som ikke rakk å fylle tredve en gang får være med.

Det er vondt å kjenne på tanken om hvorfor ikke meg. Hvorfor jeg skulle være så heldig å overleve denne djevelskapen av en sykdom. Jeg er fullstendig klar over at denne tanken ikke utgir noen større mening, men den kommer likevel.

Hun/han tapte kampen mot kreften er kanskje den tåpligste formuleringa jeg vet om. Selv om presse og media er veldig glad i denne formuleringen. Spesielt i høytidstider. Akkurat som man trene seg frem til seier, jobbe med mentaltrening for å fjerne cellene som dreper deg. Den beste, den mest dedikerte vinner, sies det i idretten. Sykdommen bryr seg ytterst lite om hvem du er. Den tar også de beste. De gode folka. Kreft er ingen kamp. Kreft er beint fram urettferdig.

 

Så selv om det er sykt klisjè. Ta litt ekstra vare på hverandre nå fram  mot jula. Greit? Og ikke vær redd for å ta kontakt

Antonie, Aleks, Nellie   Dere er så utrolig savnet. 

FUCK mandag

Det er gøy med de store dagene. Jul, nyttår, bursdag, fest og helg. Det er deilig å kjenne på livets store gleder og øyeblikkene da alt er på grensen til perfekt. Dagene man skal tenke tilbake på som de som var livet. Det gode liv.

"Alle disse dagene som kom og gikk, ikke visste jeg at de var selve livet," sa en gang en klok mann. Jeg ser han for meg i godstolen på sine eldre dager med kaffekoppen i den ene og ei gammal blekkavis i den andre.

Jeg tror det er viktig å huske på, at de fantastiske dagene med de ekstraordinære opplevelsene kun kommer til å utgjøre bare en brøkdel av livet. At de dagene som virkelig teller. Er hverdagene.

Ordet hverdag er ofte forbundet med kjedsomhet, rutiner og regn. Disse dagene du bare må på skolen. Må på jobben. Mange av oss kommer til å bruke om lag en tredjedel av livet vårt på jobben.

For meg er en hverdag nærmest ikke-eksisterende. Langtidsplanlegging og rutiner har for meg  nærmest blitt et fremmedord. Dette fordi jeg rett og slett ikke vet hvordan dagen blir før jeg står opp. Er smertene så store at jeg bare må bli i senga, eller kan jeg ta meg en tur ut med venner. Jeg skulle derfor ønske sterkere enn noe annet en grå, kjedelig hverdagsrytme. 

"Jeg skjønner ikke hvorfor vi kaller dem hverdager," sa en gang en nå avdød venninne av meg."Det er jo de som aller best"

For meg er en god dag, en digg dag en dag hvor jeg greier å fullføre en skoledag, dra på den festen jeg hadde gleda meg til eller ta den kaffedaten som har blitt utsatt så alt for mange ganger.

"De små lykkene" har derfor blitt et viktig uttrykk for meg. Det og hver dag finne et lite øyeblikk av noe å være stolt over, glad for eller bare en liten følelse av at livet er bra. Det kan være alt fra en litt ekstra digg frokost til å gå en tur rundt kvartalet. Jeg har også funnet ut at å glede andre veldig ofte er med på å bidra til en slik god følelse. 

Livet er urettferdig, men himmelen er faktisk blå.

Nyt hverdagen for det den er verdt, den er ingen selvfølge

Så om du har en skikkelig kjedelig mandagsmorgen eller tenker det er så sykt lenge til fredag. Stopp opp et sekund. Livet er egentlig ikke så verst om du ser deg rundt.

Så FUCK fredag, i dag er det mandag.

                                                             .

Brev til deg sjæl.

Når ting er tøft og livet består av det som føles ut som en liten dose glede og en litt større dose motgang er det viktig og ikke miste seg selv. Det er (i mitt tilfelle) viktig å huske på at motgangen og dritten ikke er selvforskyldt, forhåpentligvis midlertidig og ikke en del av deg, men en del av situasjonen du står i. Det kan derfor være greit og stoppe opp litt innimellom å kjenne litt på hvem man i bunn og grunn er. Det har jeg gjort her i form av et lite brev.

 (skrevet fra et smått sjølvgodt perspektiv)

Kjære Amund

Du er bra. Vanvititg bra.

Du har en evne til å se folk rundt deg, i en grad veldig mange ikke har.

Du er rågod på, samme hvor vondt og jævlig du har det, og møte folk med et smil og den respekten de fortjener.

Du er kjempedyktig til å snakke for deg. Selv om det gjerne går litt i ball når du møter hu du er litt småforelska i. Du greier stort sett å hente deg inn igjen og få stokka orda rett i munnen. 

Du er forresten så fantastisk lite kul, men samtidig tidenes sjarmør når overnevnte punkt slår inn.

Du er strålende på å se det positive i det som er mørkt. Bak skyene er himmelen alltid blå og alt det pisset der.

Det er ikke så mange som deg, noe som kanskje egentlig er litt greit.

Du er ydmyk, real og ekte. HEL VED, som vi sier i Østerdalen.

Det ordner seg nok for deg også.

Hjertelig hilsen, din venn

Deg sjæl.  

Alene i den store folkemengden.

Har du noen gang stått i en stor folkemengde, enten på en konsert, ei travel gate eller bare på en flyplass? Omringet av folk, folk i alle aldre, former og humør. Har du noen gang kjent følelsen av å stå i en slik folkemengde og samtidig følt deg så voldsomt alene.

Har du kjent på følelsen av å sitte alene, for eksempel på en cafe eller restaurant og se deg rundt? Se på alle andre, som har det bra. Mennesker som sammen  sitter og ler. De smiler, de fleste. Du har en følelse av at alle rundt deg lever i harmoni og lykke, mens du selv sitter der med kaffen din og prøver å komme deg gjennom enda en drittdag full av smerter.

Jeg er, for å bruke en veldig underdrivelse sykt sliten om dagen. Smertene er der hele tiden, men har økt i intensitet. Graden av smertene varier veldig fra dag til dag. Noen dager er vonde, men kroppen har på en slags måte tolerert eller vendt seg litt til dette smertenivået. Det er de gode dagene. Andre dager er ekstreme. Helvete.

Disse dagene, drittdagene er smertene på sitt verste. Da kan det kjennes ut som huden på overkroppen står i brann. Det kjennes ut som at jeg står midt i et bål jeg ikke kan gå ut av. Disse dagene har jeg lyst til å skrike, men får det ikke til.

Disse drittdagene, som dessverre kommer oftere er bare det å gå vanskelig. Det gjør så vondt når klærne beveger seg mot kroppen at hver minste bevegelse kjennes ut som nålestikk mot huden.

"Du blir vandt til det, kroppen venner seg til smertene etterhvert", pleier jeg å svare. Du blir faen ikke vandt til det.

Jeg smiler, men føler meg tom. Håper noen gjennomskuer smilet og ser at i dag er en slik drittdag. Jeg er sliten av å stå i dette alene.

Sliten av at ingen ser hvor dritt og kjipt dette egentlig er.

Om det er på skolen, cafe eller konsert. Det er ensomt om dagen.

 

Du er vel glad for å være i live, eller?

-men, du er vel glad for å være i live da, er du ikke?

Ja, jo. Det er det jo klart at jeg er! Men...

Spørsmålet over kommer ofte, ofte når jeg forteller om den tidligere kreftsykdommen for første gang eller møter noen som allerede vet om den. At selv om jeg er frisk fra kreften, har jeg fortsatt store plager.

Helvetessmerter i hele overkroppen, fra bukselinninga til det øverste hårstrå. Disse smertene som gjør bare en lett t skjorte til en hengende tvangstrøye og svalt sommerregn til spiker mot huden.

Disse smertene som ikke tar pause, samme hvor mye jeg ønsker det, samme hva jeg prøver for å få de bort. 

Det er vanskelig å forklare disse smertene som nå har vært "på" i snart 2 år. 2 lange år. De er som slags blanding av sterk solbrenthet og ekstreme febersmerter. Selv om dette heller ikke er så beskrivende ovenfor hvordan smerten føles, er det det nærmeste jeg kommer sammenlignbart.

Smertene, som gjør at jeg aldri har overskudd eller ekstra krefter. Som forsterker den konstante fatiguen og slitenheten. Som aldri lar meg komme skikkelig ovenpå. Som hele tiden får meg til å føle meg alene og konstant øker følelsen av en slags håpløshet.

Disse smertene som gjør at jeg må bruke lengre enn "normert" tid på videregående fordi full skole kan sette meg tilbake i rullestolen og øke smertene. Kanskje en bagatell, men likevel sårt og vondt. Det å se de jeg starta videregående med nå starter siste året og jeg henger igjen bak. Den såre følelsen av å se de jeg en gang gikk sammen med forsvinne videre. 

Disse smertene som frarøver meg friheten til å ha det livet hodet mitt ønsker. Et liv hvor jeg kunne prioritert skole og venner og ikke måtte prioritere skole eller venner. Friheten til å dra på den festen eller gå løs på det studie, friheten til å se fremover i livet. Planlegge frem i tid, kontra måtte ta dag for dag. Uten frykten for at smertene skal overta større deler av kroppen enn de alt gjør.

Den endeløse følelsen av aldri å bli forstått, aldri bli hørt og ensomheten med å takle alt dette uten at noen ser hva jeg egentlig står i. "Du er så positiv Amund, Du møter alltid folk med et smil du Amund." At ingen ser hvilken kamp jeg gjennomgår hver bidige dag bare for å reise meg opp av senga. Jeg har til tider tenkt det er litt min egen skyld. At folk ikke ser hvordan jeg egentlig har det. At klassekamerater og venninner ikke ser hvor jævlig jeg egentlig har det og hvor vanvittig mye krefter jeg bruker bare for å sitte oppreist på skolen kanskje har noe med at jeg selv virker for positiv. Jeg savner en person som bare kan være der for meg og se smerten og alt den fører med seg. Den ene personen som bare ser deg.

Jeg er så sykt lei av å være alene oppe i dette. 

Følelsen av å aldri bli sett eller forstått er en følelse jeg har begynt å innfinne meg med tror jeg, og positiviteten og det brede smilet har blitt en slags forsvarsmekanisme. Ønsket om at bare en eller annen, være seg fra klassen, en kompis eller venninne kunne stoppet opp, sett meg i øynene og sagt "jeg ser du har det jævlig i dag",  er så vanvittig stort. Det er ikke godt å føle seg usynlig. Jeg er ensom.

Jeg vil være med på fest, Jeg vil synge, danse, hoppe av glede sammen med mennesker som gir meg noe, mennesker jeg er glad i. Dette uten å måtte tenke nøye over om jeg skal slenge meg med eller bli i senga. Begge valg med et snev av dårlig samvittighet. 

Misforstå meg ikke. Jeg er glad i livet, elsker at ting skjer og at verden tross alt går litt fremover. Det er bare så sinnsykt slitsomt og hele tiden stå i denne terroren av en tilstand

 

Så ikke vær redd for å be meg med. Om noe, be meg med mer! 

Ta en kaffe, be meg fest eller hva det nå skulle være. Om jeg har en dårlig dag, som jeg dessverre har litt for ofte sier jeg bare nei. Likevel er bare følelsen av at noen har tatt seg bryet med å spørre, nok til at dagen blir litt bedre om ikke annet. 

Jeg er så lei nå, lei av smerter, lei av å utsette ting jeg virkelig har lyst til. Lei av et liv på vent. Så neste gang du påstår at jeg skal være glad jeg hvertfall er i live, skal jeg svare at; Ja, det er jeg virkelig, men helt bra har jeg det ikke.

 

Les mer i arkivet » Desember 2017 » Oktober 2017 » Juli 2017