hits

En litt annerledes julestemning

I r skulle du blitt 21, det rakk du aldri bli. Du ble bare 19.

I r skulle du blitt 23. Du ble bare 20.

I r skulle du blitt 26. Det rakk du aldri. Du ble bare 22

Jula er for meg ofte en litt tung greie. Ikke fordi jeg ikke liker jula. Tvert imot er jeg veldig glad i jula. Jeg elsker og samles hjemme med de jeg er glad i. Elsker sitte p toget hemmat t a`mor med Prysen p ret og sterdalslandskapet p utsida. Det er virkelig julestemning for meg.

Likevel er jula for meg ogs forbundet med en slags klump i magen. En klump som kommer over de som ikke er her lenger. For gode venner som dde s alt for tidlig.

Jeg tror jeg blir litt ekstra tynnhuda i desember. Alt skal liksom vre s topp, s koselig og alle skal ha det bra. Selv blir jeg sittende med en slags tomhet. Ensomhet, kall det hva du vil. En flelse av at verden og folk bare fortsetter videre, mens gode venner som ikke rakk fylle tredve en gang fr vre med.

Det er vondt kjenne p tanken om hvorfor ikke meg. Hvorfor jeg skulle vre s heldig overleve denne djevelskapen av en sykdom. Jeg er fullstendig klar over at denne tanken ikke utgir noen strre mening, men den kommer likevel.

Hun/han tapte kampen mot kreften er kanskje den tpligste formuleringa jeg vet om. Selv om presse og media er veldig glad i denne formuleringen. Spesielt i hytidstider. Akkurat som man trene seg frem til seier, jobbe med mentaltrening for fjerne cellene som dreper deg. Den beste, den mest dedikerte vinner, sies det i idretten. Sykdommen bryr seg ytterst lite om hvem du er. Den tar ogs de beste. De gode folka. Kreft er ingen kamp. Kreft er beint fram urettferdig.

 

S selv om det er sykt klisj. Ta litt ekstra vare p hverandre n fram  mot jula. Greit? Og ikke vr redd for ta kontakt

Antonie, Aleks, Nellie   Dere er s utrolig savnet. 

FUCK mandag

Det er gy med de store dagene. Jul, nyttr, bursdag, fest og helg. Det er deilig kjenne p livets store gleder og yeblikkene da alt er p grensen til perfekt. Dagene man skal tenke tilbake p som de som var livet. Det gode liv.

"Alle disse dagene som kom og gikk, ikke visste jeg at de var selve livet," sa en gang en klok mann. Jeg ser han for meg i godstolen p sine eldre dager med kaffekoppen i den ene og ei gammal blekkavis i den andre.

Jeg tror det er viktig huske p, at de fantastiske dagene med de ekstraordinre opplevelsene kun kommer til utgjre bare en brkdel av livet. At de dagene som virkelig teller. Er hverdagene.

Ordet hverdag er ofte forbundet med kjedsomhet, rutiner og regn. Disse dagene du bare m p skolen. M p jobben. Mange av oss kommer til bruke om lag en tredjedel av livet vrt p jobben.

For meg er en hverdag nrmest ikke-eksisterende. Langtidsplanlegging og rutiner har for meg  nrmest blitt et fremmedord. Dette fordi jeg rett og slett ikke vet hvordan dagen blir fr jeg str opp. Er smertene s store at jeg bare m bli i senga, eller kan jeg ta meg en tur ut med venner. Jeg skulle derfor nske sterkere enn noe annet en gr, kjedelig hverdagsrytme. 

"Jeg skjnner ikke hvorfor vi kaller dem hverdager," sa en gang en n avdd venninne av meg."Det er jo de som aller best"

For meg er en god dag, en digg dag en dag hvor jeg greier fullfre en skoledag, dra p den festen jeg hadde gleda meg til eller ta den kaffedaten som har blitt utsatt s alt for mange ganger.

"De sm lykkene" har derfor blitt et viktig uttrykk for meg. Det og hver dag finne et lite yeblikk av noe vre stolt over, glad for eller bare en liten flelse av at livet er bra. Det kan vre alt fra en litt ekstra digg frokost til g en tur rundt kvartalet. Jeg har ogs funnet ut at glede andre veldig ofte er med p bidra til en slik god flelse. 

Livet er urettferdig, men himmelen er faktisk bl.

Nyt hverdagen for det den er verdt, den er ingen selvflge

S om du har en skikkelig kjedelig mandagsmorgen eller tenker det er s sykt lenge til fredag. Stopp opp et sekund. Livet er egentlig ikke s verst om du ser deg rundt.

S FUCK fredag, i dag er det mandag.

                                                             .

Brev til deg sjl.

Nr ting er tft og livet bestr av det som fles ut som en liten dose glede og en litt strre dose motgang er det viktig og ikke miste seg selv. Det er (i mitt tilfelle) viktig huske p at motgangen og dritten ikke er selvforskyldt, forhpentligvis midlertidig og ikke en del av deg, men en del av situasjonen du str i. Det kan derfor vre greit og stoppe opp litt innimellom kjenne litt p hvem man i bunn og grunn er. Det har jeg gjort her i form av et lite brev.

 (skrevet fra et smtt sjlvgodt perspektiv)

Kjre Amund

Du er bra. Vanvititg bra.

Du har en evne til se folk rundt deg, i en grad veldig mange ikke har.

Du er rgod p, samme hvor vondt og jvlig du har det, og mte folk med et smil og den respekten de fortjener.

Du er kjempedyktig til snakke for deg. Selv om det gjerne gr litt i ball nr du mter hu du er litt smforelska i. Du greier stort sett hente deg inn igjen og f stokka orda rett i munnen. 

Du er forresten s fantastisk lite kul, men samtidig tidenes sjarmr nr overnevnte punkt slr inn.

Du er strlende p  se det positive i det som er mrkt. Bak skyene er himmelen alltid bl og alt det pisset der.

Det er ikke s mange som deg, noe som kanskje egentlig er litt greit.

Du er ydmyk, real og ekte. HEL VED, som vi sier i sterdalen.

Det ordner seg nok for deg ogs.

Hjertelig hilsen, din venn

Deg sjl.  

Alene i den store folkemengden.

Har du noen gang sttt i en stor folkemengde, enten p en konsert, ei travel gate eller bare p en flyplass? Omringet av folk, folk i alle aldre, former og humr. Har du noen gang kjent flelsen av st i en slik folkemengde og samtidig flt deg s voldsomt alene.

Har du kjent p flelsen av sitte alene, for eksempel p en cafe eller restaurant og se deg rundt? Se p alle andre, som har det bra. Mennesker som sammen  sitter og ler. De smiler, de fleste. Du har en flelse av at alle rundt deg lever i harmoni og lykke, mens du selv sitter der med kaffen din og prver komme deg gjennom enda en drittdag full av smerter.

Jeg er, for bruke en veldig underdrivelse sykt sliten om dagen. Smertene er der hele tiden, men har kt i intensitet. Graden av smertene varier veldig fra dag til dag. Noen dager er vonde, men kroppen har p en slags mte tolerert eller vendt seg litt til dette smertenivet. Det er de gode dagene. Andre dager er ekstreme. Helvete.

Disse dagene, drittdagene er smertene p sitt verste. Da kan det kjennes ut som huden p overkroppen str i brann. Det kjennes ut som at jeg str midt i et bl jeg ikke kan g ut av. Disse dagene har jeg lyst til skrike, men fr det ikke til.

Disse drittdagene, som dessverre kommer oftere er bare det g vanskelig. Det gjr s vondt nr klrne beveger seg mot kroppen at hver minste bevegelse kjennes ut som nlestikk mot huden.

"Du blir vandt til det, kroppen venner seg til smertene etterhvert", pleier jeg svare. Du blir faen ikke vandt til det.

Jeg smiler, men fler meg tom. Hper noen gjennomskuer smilet og ser at i dag er en slik drittdag. Jeg er sliten av st i dette alene.

Sliten av at ingen ser hvor dritt og kjipt dette egentlig er.

Om det er p skolen, cafe eller konsert. Det er ensomt om dagen.

 

Du er vel glad for vre i live, eller?

-men, du er vel glad for vre i live da, er du ikke?

Ja, jo. Det er det jo klart at jeg er! Men...

Sprsmlet over kommer ofte, ofte nr jeg forteller om den tidligere kreftsykdommen for frste gang eller mter noen som allerede vet om den. At selv om jeg er frisk fra kreften, har jeg fortsatt store plager.

Helvetessmerter i hele overkroppen, fra bukselinninga til det verste hrstr. Disse smertene som gjr bare en lett t skjorte til en hengende tvangstrye og svalt sommerregn til spiker mot huden.

Disse smertene som ikke tar pause, samme hvor mye jeg nsker det, samme hva jeg prver for f de bort. 

Det er vanskelig forklare disse smertene som n har vrt "p" i snart 2 r. 2 lange r. De er som slags blanding av sterk solbrenthet og ekstreme febersmerter. Selv om dette heller ikke er s beskrivende ovenfor hvordan smerten fles, er det det nrmeste jeg kommer sammenlignbart.

Smertene, som gjr at jeg aldri har overskudd eller ekstra krefter. Som forsterker den konstante fatiguen og slitenheten. Som aldri lar meg komme skikkelig ovenp. Som hele tiden fr meg til fle meg alene og konstant ker flelsen av en slags hplshet.

Disse smertene som gjr at jeg m bruke lengre enn "normert" tid p videregende fordi full skole kan sette meg tilbake i rullestolen og ke smertene. Kanskje en bagatell, men likevel srt og vondt. Det se de jeg starta videregende med n starter siste ret og jeg henger igjen bak. Den sre flelsen av se de jeg en gang gikk sammen med forsvinne videre. 

Disse smertene som frarver meg friheten til ha det livet hodet mitt nsker. Et liv hvor jeg kunne prioritert skole og venner og ikke mtte prioritere skole eller venner. Friheten til dra p den festen eller g ls p det studie, friheten til se fremover i livet. Planlegge frem i tid, kontra mtte ta dag for dag. Uten frykten for at smertene skal overta strre deler av kroppen enn de alt gjr.

Den endelse flelsen av aldri bli forsttt, aldri bli hrt og ensomheten med takle alt dette uten at noen ser hva jeg egentlig str i. "Du er s positiv Amund, Du mter alltid folk med et smil du Amund." At ingen ser hvilken kamp jeg gjennomgr hver bidige dag bare for reise meg opp av senga. Jeg har til tider tenkt det er litt min egen skyld. At folk ikke ser hvordan jeg egentlig har det. At klassekamerater og venninner ikke ser hvor jvlig jeg egentlig har det og hvor vanvittig mye krefter jeg bruker bare for sitte oppreist p skolen kanskje har noe med at jeg selv virker for positiv. Jeg savner en person som bare kan vre der for meg og se smerten og alt den frer med seg. Den ene personen som bare ser deg.

Jeg er s sykt lei av vre alene oppe i dette. 

Flelsen av aldri bli sett eller forsttt er en flelse jeg har begynt innfinne meg med tror jeg, og positiviteten og det brede smilet har blitt en slags forsvarsmekanisme. nsket om at bare en eller annen, vre seg fra klassen, en kompis eller venninne kunne stoppet opp, sett meg i ynene og sagt "jeg ser du har det jvlig i dag",  er s vanvittig stort. Det er ikke godt fle seg usynlig. Jeg er ensom.

Jeg vil vre med p fest, Jeg vil synge, danse, hoppe av glede sammen med mennesker som gir meg noe, mennesker jeg er glad i. Dette uten mtte tenke nye over om jeg skal slenge meg med eller bli i senga. Begge valg med et snev av drlig samvittighet. 

Misforst meg ikke. Jeg er glad i livet, elsker at ting skjer og at verden tross alt gr litt fremover. Det er bare s sinnsykt slitsomt og hele tiden st i denne terroren av en tilstand

 

S ikke vr redd for be meg med. Om noe, be meg med mer! 

Ta en kaffe, be meg fest eller hva det n skulle vre. Om jeg har en drlig dag, som jeg dessverre har litt for ofte sier jeg bare nei. Likevel er bare flelsen av at noen har tatt seg bryet med sprre, nok til at dagen blir litt bedre om ikke annet. 

Jeg er s lei n, lei av smerter, lei av utsette ting jeg virkelig har lyst til. Lei av et liv p vent. S neste gang du pstr at jeg skal vre glad jeg hvertfall er i live, skal jeg svare at; Ja, det er jeg virkelig, men helt bra har jeg det ikke.